Begrepet er en trojansk hest satt ut av myndighetene for å kunne forsvare og forklare hvorfor de må invadere privatlivet ditt.
På tampen av 2014 skrev jeg om høringsnotatet fra justisminister Anundsen, som ønsker å gi politiet ubegrenset makt til å overvåke nordmenns bruk av mobilen. Notatet ble publisert 4. desember, og når jeg skrev min bloggpost var det kun Aftenposten og Dagbladet som hadde omtalt det. I ettertid har dette blitt dekket mye bredere av pressen – heldigvis.
Facebook-posten engasjerte veldig mange.
Av responsen å lese så går tilbakemeldingene i to retninger;
- Dette må aldri gjennomføres, eller
- «Så lenge jeg ikke har noe å skjule, har jeg ingenting å frykte»
NTHNTF
«Nothing to hide, nothing to fear» er et mye brukt begrep, spesielt av myndighetene som gjerne kobler det opp i mot den hensikt å beskytte «folket». Og bare så det er sagt, så har jeg forståelse for at intensjonen er god. Problemet derimot med dette konseptet om at «så lenge du ikke har noe å skjule, har du heller ingenting å frykte» er at det fungerer under den forutsetning om at personvernen kun handler om hemmelighold, og det gjør det så definitivt ikke.
Undergraver vårt demokratiske samfunn
Det var en god grunn til at datalagringsdirektivet (populært forkortet til DLD) for eksempel ble erklært ugyldig av EU domstolen i april 2014.
- Direktivet innebærer et svært omfattende og særlig alvorlig inngrep i den grunnleggende retten til respekt for privatlivet og til beskyttelse av personopplysninger, mener domstolen og viser til at dette inngrepet ikke er begrenset til det strengt nødvendige.
Jeg vil gå så langt å si at innsamling, lagring og analyse av våre digitale data er sterkt med på å undergrave de grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn, og det til tross for at intensjonen kan være å beskytte det samme samfunnet.
Ønsker vi virkelig et overvåkingssamfunn?
I dag lever vi på mange måter allerede i et samfunn som er sterkt overvåket. Diskusjonen om Anundsens ønske om å gi polititet makt til å kunne overvåke mobilnettet er derfor ikke en separat diskusjon, men en del av en større diskusjon som handler om hvor mye av vårt eget privatliv vi er villig til å gi avkall på – selv om vi ikke har noe skjule – tilsynelatende.
Brudd på personvernet er et brudd på ytringsfriheten.
Hvor mange av dere låser døren når dere er hjemme? Hvor mange har gardiner foran vinduene? De fleste av oss skjuler oss i det daglige selv om vi ikke har noe å skjule. Til tross for at vi ikke har gjort noe galt. Det å antyde at det kun er lovbrytere og uærlige mennesker som har et behov for privatliv, er det samme som å samtykke i å gi fra seg vår grunnleggende menneskerettighet – vårt eget personvern. Dette handler også om ytringsfrihet og retten til å kunne velge, velge hva jeg ønsker å dele om livet mitt – og samtidig kunne velge å være privat når jeg ønsker det. Min rett til personvern og ytringsfrihet går sammen og styrker hverandre, og et brudd på personvernet er samtidig også et brudd på ytringsfriheten – uansett hvor gode intensjoner det måtte ligge i bunn fra myndighetene.
Begrepet «Ingenting å skjule, ingenting å frykte» er intet mindre enn en trojansk hest satt ut av myndighetene for å kunne forsvare og forklare hvorfor de må invadere privatlivet ditt. At det ikke fornærmer og provoserer flere er i seg selv bekymringsverdig.
Retten til privatlivets fred
Retten til et privatliv, retten til personvern eller ytringsfrihet er en menneskerett. Den retten må vi forsvare og bevare – uavhengig om vi har noe å skjule eller ikke. Prinsippet om privatlivets fred er blant annet forankret i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8, hvor det heter:
- Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
13. mai 2014 vedtok Stortinget å styrke vernet om den personlige integritet, ved å ta bestemmelsen om personvern inn i Grunnloven. Skulle forslaget til Anundsen bli vedtatt er det et klart brudd på dette vernet.
Les mer om personvern på Datatilsynets sider.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
